Hjemme borte fra hjemme I Svalbard mars 2017

Klokka er 05:55, en smal stripe med lys er i ferd med å farge fjellene. Jeg våkner i det det skjer, enda gardinene stenger alt lyset ute. Forsiktig trekker jeg gardinene til side, nakkehårene reiser seg i ren begeistring. Samtidig hører jeg det krafse i to dyner bak meg. Først kommer Ludvig bort til vinduet, så kommer August. Med en gutt i hver armkrok ser vi sola ta tak og en ny dag begynne. Lenge er vi helt stille, før eldstemann sier: - Jeg vil bli her for bestandig.

Svalbard er som hjemme for oss. Vårt første møte, sommeren for snart tre år siden, forandret oss for alltid. Julen året før, fikk vi en gave av min mormor, guttenes oldemor. En pengegave ment for å gi oss noe spesielt. Jeg innkalte til familieråd med guttene og fortalte at sånne gaver er sjeldne og at vi måtte forvalte den godt. Møtet ble kort. August, den gang seks år, var klar. Han ville til Svalbard. Ja?! –sa jeg. Ja, sa lillebror, temmelig uvitende om hva han egentlig sa ja til. Temmelig uvitende var også jeg. Men jeg visste fra øyeblikket det var bestemt at dette var den beste måten å forvalte gaven på.

En augustnatt i 2014 setter vi beina i Arktis for første gang.  Jeg husker trangen til å gråte, jeg husker lysten til å rope høyt av eufori. Hver gang siden, har det samme skjedd; tårene triller og gledesropet kan ikke temmes i det flydøren åpner seg og vi er hjemme.

Nå er det mars. Guttene er sju og ni. Gradestokken viser 25 blå og sola kom tilbake til Longyearbyen for ti dager siden etter en lang vinters fravær. Nå skal døgnet skifte mellom natt og dag i noen få uker før midnattssola vender tilbake og skal farge dagene og nettene til slutten av august. - Skal vi prøve å sove litt til? spør jeg forsiktig. Men jeg vet at det vil ingen av oss klare. Vi blir sittende å se på fjellene. Lenge. Vi ser ansikter. Et troll? Et snilt troll. Vi undres på om det akkurat nå spaserer en isbjørn bak fjellene. Vi snakker om hvordan det var å bo på Svalbard i virkelig gamledager. Vinteren var jo like kald da.

Mine møter med Svalbard har gitt meg en ny og dypere forståelse av årstidene. Årets rytme var en selvfølgelighet tidligere. Fire årstider tatt forgitt. På Svalbard er det tre; sommer, høst og en lang vinter. Det selvfølgelige i hestehoven som trenger seg vei gjennom snøen, bjørka som blir grønn og bekker som sildrer, er ikke lenger så selvfølgelig. Jeg sanser det på en ny måte nå. Det er nettopp dette de fastboende på Svalbard forteller at de savner. Våren og dets bud om en ny begynnelse. Den blir kanskje ikke magisk før den ikke er. Denne våren har vært intenst til stede i meg. Jeg hørt hørt knopper briste. Jeg har pauset i grøftekanter for å se hvitveisen springe. Magnolian har aldri vært så vakker. Jeg har tatt inn at det er et under som skjer.

Klokka kryper mot åtte og det er fortsatt lenge til vi skal på hundesledetur. Men guttene vil ut! I naborommet bor besteforeldrene som er med oss nordover denne gangen. Heller ikke der inne er det lenger noen som sover.
- Hvor kaldt er egentlig 25 minus? lurer lillebror på. I hans sju år lange liv har han ikke opplevd så mange minusgrader. Jeg svarer at det finner vi bare ut om vi går ut og vi blir enig om at vi nok trenger å ha på alle de varme klærne vi har med oss –samtidig.Denne gangen besøker vi 78 grader nord i fire dager. Vi får være med på scootertur til Camp Barentz, beltevogntur og hundesledetur. Dagen for hundesledetur kryper gradestokken under 30 minus, så lillebror og jeg blir enige om å bli igjen i hundegården. Vi hjelper til med å spenne hundene til sledene og snart ser vi storebror og besteforeldrene forsvinne inn i den arktiske vinteren farget i rosa, blått og hvitt. Lyden av meiene fra sledene ebber ut og vi to står igjen i stillheten. I et øyeblikk føler jeg meg enormt liten. Fjellene, været og de ville dyrene er sjefen her. Vi er bare på besøk.

Tilbake i hundegården er vi vekselvis ute med hundene og inne for å varme tær og drikke kakao. Fem uker tidligere ble det født et kull valper her og vi får lov å hilse på. Valpene er foreløpig navnløse og Ludvig får det ærefulle oppdraget å bestemme navn på en av dem. Tøffen fikk navnet sitt uten særlig betenkningstid og med seg hjem fikk Ludvig en identisk navnemedaljong som Tøffen skal ha rundt halsen. En temmelig stolt lillebror er nå gudfar til en hund på Svalbard, og kulde, og det faktum at han måtte stå over sledeturen, er glemt.

Vårt første møte med Svalbard takker jeg mormor for. De andre har blitt til av konstant lengsel til landet i nord og med kameraet som kompass. Takknemligheten over å få muligheten til stadig å returnere til vårt hjem borte fra hjemme, er grenseløs.

Vi reiste hjem dagen det var vårjevndøgn. På Svalbard betyr det fortsatt vinter i flere måneder til. Først i midten av juli er det offisielt sommer på Svalbard. Da reiser vi tilbake -til Tøffen og til vårt hjertested.