Et glimt av tid mellom hendene

- Mamma, du må komme! Se hva jeg fant! Fort deg!
Stemmen hviner av glede. I hånda har han et kanskje 100 millioner år gammelt fossil. Det er en svimlende tanke at en kan holde et glimt av tid mellom hendene på den måten. Vanskelig å forstå at for 100 millioner år siden lå Svalbard betraktelig lenger sør og flere hundre meter under havets overflate.
- Det er helt umulig å forestille seg, sier August, mens øynene nærmest glitrer.

Han har hatt drømmen klar og tydelig fra han var to år. Han vil bli paleontolog. Det er ikke lenger like ofte han sier det høyt, men det er liten tvil, her han står med hakke og meisel og denger løs på berget, at drømmen lever. Han var på sitt første foredrag med Jørn Hurum da han var i fireårsalderen og han hadde imponerende presisjon i sin kategorisering av dinosaurene. Her står vi med fossiler fra krittiden og et sus fra en langt mindre fjern fortid sneier innom hukommelsen min; ”Se, mamma, den hæj æj fja kjittiden”. Allerede da visste jeg at vi måtte til Svalbard sammen.

Nå er han ti år og vi har vi vært her mange ganger. Verdenskartet har på et vis forandret seg. Svalbard ligger der og lyser som en lanterne –det er bare dit vi vil. Vi lengter til, og snakker om, landet i nord nesten hver dag. Dagene vi har der oppe lagrer vi i hjertene våre som skatter.

Det er starten av august. På Svalbard er det ikke offisielt sommer før stetten på den champagneformede snøen på Operafjellet knekker (les: smelter). Den ene dagen bikker imidlertid gradestokken 10 varmegrader og turister og fastboende sitter strødd i sola. Det er ikke mange dagene i året det går an på 78 grader nord. Den varme dagen fikk farten på snøsmeltingen og stetten gikk dagen etter vi kom hjem. I noen korte uker var det sommer. I skrivende stund har det for lengst lagt seg et melisdryss med snø på fjellene.

Denne gangen har vi med oss guttas bestekompis. Tre barn mellom sju og elleve og sjelden et øyeblikk uten at en av dem lurer på noe. Vi googler, grubler og undres. Hvor mye er egentlig 100 millioner år? Går det an å fatte? Det er som om vi kommer nærmere livets store spørsmål her vi står med et fossil hver i hånda.

Mange besøk på øya i nord til tross; kongen av Arktis har vi fremdeles til gode å se. En helt nydelig formiddag legger vi fra kai i Longyearbyen med retning den nedlagte gruvebyen Pyramiden. Himmelen er skyfri og fjorden blikkstille. Guiden sier noe om at i dag tror hun muligheten er stor for å møte isbjørnen. Gutta speider fra dekk og der! Ikke kongen, men selve dronninga av Arktis med to små unger! Båten slakker farten og i mange minutter får vi beundre dem. Så vilt og så mektig og så stort! Den kvelden er det umulig å sovne. Ikke nok med at sola aldri går ned, men synet av tre isbjørner gjør at de små barnekroppene fortsatt nesten dirrer.

Dagen etter venter et besøk i hundegården. Hos Green Dog inne i Adventdalen begynner guttene mine å bli husvarme. I mars fikk Ludvig gi navn til en liten valp og nå er vi her for å hilse på den. Guttene løper inn i gården hvor valpene bor og starter letingen. Jeg står på utsiden med et bilde av Tøffen og når vi endelig ser han, er ingen av oss i tvil. Der er han! Fem måneder har forvandlet Tøffen til en stor hund, men har beholdt den sjenerte og forsiktige personligheten vi ble kjent med i vinter.

Bestekompisen opplever alt dette for første gang. Han er lett å begeistre. Allerede på flyet oppover lover han mine to gutter å kjenne skikkelig etter hvor god den arktiske lufta er å trekke ned i lungene. På toppen av flytrappa står tre gutter og puster dypt og mener å vite at lufta på Svalbard må være verdens reneste. Rene medisinen, sier de, og dype åndedrag etterfulgt av fornøyde sukk er å høre med ujevne mellomrom hele oppholdet.

Fire dager med nye minner som binder tre bestevenner sammen. Fire dager med ro i sjelen og en følelse av å være hjemme. Hva er det som gjør at vi føler denne uendelige tilhørigheten til Svalbard, at lengselen er konstant? Vi vet det ikke sikkert. Men vi kjenner det i hele kroppen. Den voldsomme trangen til å gråte av glede når flyet treffer bakken på arktisk jord og tårene som på nytt triller når vi reiser derfra. Kari Bremnes sier det så fint:

Æ kan ikkje forklare min lengsel
æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol


Det er akkurat sånn. Vi vet bare at den er sann. Lengselen. Tilhørigheten.

Sommerferien neste år er allerede bestemt. Vi skal på eventyret vi har drømt om lenge. Med Hurtigruteskipet MS Nordstjernen skal vi seile opp til 80 grader nord. Vi skal få se og oppleve enda mer av det magiske landet som har forandret oss for alltid. Takknemligheten er grenseløs –nedtellingen har startet.