Hvis himmel på jord finnes I Vinterferien 2016 på Island

En leiebil. To mammaer. Tre gutter på seks, åtte og ni år. Fire netter. Fem dager. 70 mil. Lava. Vulkaner. Varme kilder. Geysir. Fossefall. Nordlys. Endeløse strekninger med majestetisk landskap. Akkompagnert av endeløse samtaler. Ja, bortsett fra når vi to i forsetet satt musestille og lyttet til samtalene mellom de tre i baksetet. Så store de har blitt. Så fine ting de deler. Hjertesukk og takknemlighet før praten gikk videre i forsetet. Drar de sammen på tur uten oss om noen år? Har vi greid å smitte dem med vår reiselyst?

Karianne og jeg har hengt sammen siden vi møttes på lærerutdanningen for 12 år siden. Uten Karianne hadde veien til ferdig utdannelse vært mye lengre. Uten Karianne hadde ups and downs i livet vært en viktig betrakningsvinkel fattigere. Barna våre, født på rekke og rad noen år etter ferdig utdannelse, var nesten skjebnebestemt til å bli gode venner under mottoet "vil dere ikke, så må dere." Hver gang vi møtes blir vi slått av kjemien dem i mellom, vi har aldri trengt å hjelpe dem på glid. Med pur barnlig glede planla Karianne og jeg allerede i sommer vinterferie på Island, men måtte vente helt til julaften med å fortelle det til gutta. Hjemmesnekrede "boardingpass" lå under treene våre i fjor og det ble en tanke for abstrakt for tre guttehoder som er vant til at gaver kan tas og føles på. Allerede ved innsjekk på Gardermoen var det imidlertid unison enighet om at dette var den beste julegaven noen gang.

Island viste seg fra sin aller beste side disse vinterferiedagene. Sol og vindstille er mer enn en kan be om på en plass på kloden der været skifter fra vår til vinter mens du blunker. Stabilt høytrykk i kombinasjon med ingen vind er da også uendelig sjelden i følge de lokale vi snakket med. Solnedgangen på lavastranden Reynisfjara ved Vik sør i landet vil for alltid sitte fast i sjelen. En andektig stemning vellet opp i oss mammaene mens solen krøp ned mot horisonten og vi ble enige om at hvis himmel på jord finnes, så hadde vi nettopp funnet den. Gutta var mest opptatt av å løpe unna bølgene som slo inn på stranden. Så fascinerende det er å dele samme øyeblikk og få så forskjellig ut av det. Nettopp det gjør det å reise med barn til det store det er. Da vi ruslet tilbake til bilen i skumringen og hadde 20 mil kjøring tilbake til Reykjavik foran oss, var vi enig om at ingenting kunne toppe dette. Men så; den stripen på himmelen? Er det nordlys vi ser? Et kamera "ser" nordlys bedre enn menneskeøyne. Ut av bilen, kameraet på biltaket, vente 15 sekunder. (Kamerestativet hadde jeg lagt igjen hjemme i Oslo -tabbe!!). Jo, det ER nordlys. Og noen sekunder senere eksploderte det og naturen serverte oss en himmelsk dans med tre måpende barn, to glade mammaer og et kamera på frihånd som tilskuere.

Dagen etter vi kom hjem, laget mine to gutter en topp 10-liste med høydepunkter fra Island. Vi ble sittende alle tre og undre oss; opplevde vi virkelig alt dette? Nordlyset på en udiskutabel førsteplass på listen. Men det kanskje ikke gutta vet, er at for meg er det noe som trumfer nordlys. Det er å få lov til å oppleve dette sammen med dem. Heldigvis har jeg fortsatt minst ti år på meg hvor de vil være med mamma på tur. Gjett én gang om vi skal bruke den tiden godt.