Lyset i polarnatta

- Se, mamma, Karlsvogna!

For bare noen timer siden så vi sola stå opp i Oslo. Et sted utenfor norskekysten fløy vi inn i polarnatta. Sakte ble flyet slukt av et stummende bekmørke. Det er andre gang vi er på Svalbard sammen, August (8), Ludvig (5) og jeg, men første gang under polarnatta.

- Tenk at vi aldri kan se Karlsvogna hjemme, det er egentlig skikkelig trist, fortsetter storebror og begge gutta strekker hals for å se om den fortsatt er der. Den er. Vi er langt inne i Adventdalen. Rundt oss er det stille og kaldt og jeg kjenner en lykke der jeg står med en unge i hver armkrok og føler intest at tiden står stille. Det kjennes langt hjem til Oslo nå. Til en verden av gatelys og lyder -en verden der stjernehimmelen ikke er synlig for øyet.

Kanskje derfor lengter vi tilbake til Svalbard, til roen, til den klare, friske luften, til det uberørte. Kanskje derfor har vi drømt om å reise tilbake helt siden vi var her sist. Gutta var fire og seks år da. Da var det sommer og sola var over fjellene hele døgnet. Ekstotisk. Virkelig eksotisk. Nå er alt snudd helt på hodet. Ikke antydning til dagslys. Vi visste at vi skulle reise til mørketiden. Men at den skulle være så mørk, så bekmørk, det var vi allikevel ikke forberedt på. Eksotisk også denne gangen.

I mørketiden må man finne lyset andre steder enn fra sola. På Svalbard finner jeg en ro inni meg jeg ikke finner andre steder. Det er mitt lys. Vi fikk ikke se nordlyset denne gangen og litt unnskyldende sier jeg til gutta at det jo ikke fantes noen garanti for at vi ville få se det. - Jeg skjønner ikke at du maser så mye om nordlyset, mamma, det er jo mørket som er spennende! Klar tilbakemelding fra femåringen! Lys har vi mer enn nok av hjemme. Men vi har aldri før tatt på hodelykter for å gå ut og spise lunsj.

Denne gangen var vi på besøk på 78 grader nord i tre netter. Vi fikk oppleve tur med både scooter, beltevogn og hundeslede og en helt magisk kveld på Camp Barentz med reinsdyrgryte servert rett fra bålet. Scooterturen den andre dagen er det virkelige høydepunktet for gutta. I nærmere femti kilometer i timen suser vi vekk fra Longyearbyen og inn i det totale mørke. Vi vet vi har de karakteristiske Svalbard-fjellene på hver side av oss, men vi kan knapt se dem i mørket. Noen reinsdyr tråkker rundt i nysnøen, og guiden, som kjører først, stopper for at vi skal få se dem. Halvveis i turen tar vi en pause for påfyll av varmt drikke og vi kan så vidt skimte Longyearbyen som lyser som en lanterne i et ellers søkkmørkt Arktis. Jeg føler meg liten og stor på en gang. Hva som foregår i de to barnehodene vet jeg ikke, mørket gjør guttene stille og tankefulle. Før vi kjører videre lager vi engler i snøen. Det er første gang vi opplever snø denne vinteren.

Den tredje dagen står vi opp tidlig og blir fraktet inn til Adventdalen for hundesledetur. Der får vi på oss enda et lag med varme klær over de vi allerede har og sammen med guidene spenner vi åtte hunder til hver slede og gjør oss klare for tur. Jeg deler slede med åtteåringen som sitter mellom beina mine. Med ujevne mellomrom hører jeg glade hvin fra langt inne i fuskepelslua. Ellers er han helt stille. Han nyter og suger inn inntrykkene. Bare må ta av seg vottene innimellom for å kjenne på snøen. Guiden, som står bak oss og styrer sleden, forteller at han alltid har drømt om Arktis, om mørket. - Foreldrene mine lærte meg at alt er mulig og nå er jeg her, sier han. Først var planen et halvt år, men nå vet han ikke lenger. Sånn er det for mange som kommer til Svalbard. Returbilletten til fastlandet blir utsatt på ubestemt tid. Så er vi stille en stund, alle tre. Men tankene løper minst like fort som de åtte hundene foran oss. Jeg prøver også å lære barna mine at alt er mulig. Fikk han med seg hva guiden sa, åtteåringen? Mon tro om han allerede drømmer der han sveiper hånda ned i snøen med tusenmetersblikk ut i mørket?

Når åtteåringen har lagt seg den tredje kvelden ser han på meg med friske eplekinn og stjerner i blikket.
- Når jeg blir stor skal jeg flytte til Svalbard. Men mamma, lover du at vi skal reise hit mange ganger sammen først? Det er jo lenge til jeg blir voksen.

Ja, heldigvis, tenker jeg, det er lenge til du blir voksen. Og jeg lover! Selvfølgelig. Jeg har allerede begynt å legge en plan for neste gang. Det går ikke an å reise fra Svalbard uten å ha en plan og en drøm om gjensynet. Åtteåringen sovner og jeg rydder plass til meg mellom han og lillebroren i den store dobbeltsenga. Jeg fylles av en uendelig takknemlighet for at vi får lov til skape disse minnene sammen. Det siste jeg tenker før jeg sovner den kvelden, er at det var ikke hvilke som helst stjerner jeg så i blikket til åtteåringen. Det var Karlsvogna jeg så. Jeg vet at da er er han virkelig fanget av magien, han også.

*********************************************************************************

To uker etter at vi var på Svalbard første helgen i desember 2015, gikk det et stort snøskred fra Sukkertoppen og tok med seg to menneskeliv og gjorde store materielle skader. Vi har sendt mange gode tanker opp til Longyearbyen de siste to ukene og håper det lille, varme samfunnet klarer å lappe seg sammen igjen med hjelp av hverandre.


*********************************************************************************

Første gangen vi reiste til Svalbard var det mange som spurte meg om dette virkelig er en tur å ta med barn på. Jeg var jo ikke hundre prosent sikker selv heller, men tok en Pippi og tenkte at det har vi aldri gjort før, så det går helt sikkert helt fint! Klart det gjorde! Jeg anbefaler å ha en voksen per barn da dette trengs for flere av turene man kan være med på (særlig gjelder dette sledeturene (vogn om sommeren) og scooterturen.) Begge gangene har vi hatt med noen av guttas besteforeldre -til stor glede for både store og små. Klimaet på Svalbard svinger fort -både sommer og vinter. Ull og vindtett trengs hele året og om vinteren er det spesielt viktig med varmt fottøy, vindtett og varm lue og varme votter. Har du dette i boks OG følger rådene til guidene, er det lite som kan gå galt.