En julekalender med håp

Illustrasjon: Randi Alice Ljosland Norris

Illustrasjon: Randi Alice Ljosland Norris

Syv og en halv million barn er underærnerte i Øst-afrika og Jemen, og har behov for ærnering, vann og medisinsk hjelp, og over en million har umiddelbart behov for livreddende mat, skriver UNICEF på sine nettsider.

Smak litt på den.

Tilgang på alt dette er en selvfølge for oss. Krisen er så langt unna at vi faktisk kan lukke øyne og ører –og vi gjør det. Det er for vondt. Vårt bidrag blir uansett en dråpe i havet.

Sannheten er at den dråpen kan være hele forskjellen for ett barn. Med nok sånne dråper, kan verden forandres. Det er vårt håp.

Derfor skrev vi i fjor En julekalenderfortelling for første gang og gjør det igjen i år. Sammen samlet vi inn over 160.000 kr til UNICEF. Det er ikke en liten dråpe, det er en stor innsjø av håp. Vi er ikke snauere enn at vi håper å slå den rekorden i år.

En Julekalenderhistorie ble til på dugnad. 24 skribenter og 24 illustratører sa ja da initiativtaker Mona Moe Machava luftet ideen sin; å skrive en kalenderhistorie med ett kapittel hver dag i adventstiden som et alternativ til materialistisk adventskalender. Tanken var å skrive for våre egne barn. Meldingene begynte å tikke inn fra folk og flere skrev at de ikke var så glad i å skrive eller tegne, men at de gjerne ville bidra på et vis. Det var da vi fikk idéen: Vi ville gi alle som ønsket det tilgang på kalenderen i bytte mot å donere et valgfritt beløp til UNICEFs viktige arbeid for barn. Det ble et eventyr større enn vi hadde tord å drømme om!

Besøk hjemmesiden til En julekalenderhistorie her.

Mange har allerede gitt til UNICEF i år gjennom TV-aksjonen. Der var fokuset på utdanning. Vi har valgt å samle inn til barn som lever i konfliktområder vi ikke hører like mye om i norske medier.

UNICEF skriver på sine nettsider: Øst-Afrika og Jemen er preget av tørke og væpnet konflikt, og jo lengre dette haler ut jo mer akutt blir behovet. Grunnet konflikten må flere flykte fra sine avlinger og vannkilder for å søke trygghet. I tillegg bærer mange på opplevelser ingen barn burde vært utsatt for. UNICEF jobber for å nå ut med nødhjelp, livreddende mat og vann til millionene av mennesker i Øst-Afrika og Jemen. Behovet for humanitær hjelp øker dramatisk hver dag.

Neste fredag er det jeg mener er årets mest tulleruske dag. På Black Friday går den vestlige verden i svart, både bokstavelig og i overført betydning. Vi bruker svimlende summer på ting vi ikke trenger fordi vi har et bankkort med dekning på. Kanskje du heller skal bruke denne dagen til å stoppe opp litt og dele litt av ditt til mennesker som har et uendelig stort behov for hjelp?

Du kan donere penger til UNICEF her.

Jeg er skikkelig stolt av å være med på denne dugnaden. Jeg blir innmari rørt av alle som ønsker å bidra. Takknemlig for at jeg bor i en fredelig avkrok av verden med overflod til å hjelpe andre.

Jula forsterker alt som er godt –og alt som er urettferdig og vondt. Jula er en tid for nestekjærlighet. Jula er tiden for å krølle seg sammen under et pledd sammen og holde ekstra godt fast i dem man er glad i. Jula er ei tid for å gjøre noe godt for andre.

Jeg tror jula di kan bli enda bedre av to gode grunner:
Du kan ha en magisk lesestund hver dag i hele adventstiden OG du bidrar bittelitt til en bedre verden <3

Følg En julekalenderfortelling på Facebook her.

Illustrasjon: Gerd Sissel Møller

Illustrasjon: Gerd Sissel Møller

Et glimt av tid mellom hendene

- Mamma, du må komme! Se hva jeg fant! Fort deg!
Stemmen hviner av glede. I hånda har han et kanskje 100 millioner år gammelt fossil. Det er en svimlende tanke at en kan holde et glimt av tid mellom hendene på den måten. Vanskelig å forstå at for 100 millioner år siden lå Svalbard betraktelig lenger sør og flere hundre meter under havets overflate.
- Det er helt umulig å forestille seg, sier August, mens øynene nærmest glitrer.

Han har hatt drømmen klar og tydelig fra han var to år. Han vil bli paleontolog. Det er ikke lenger like ofte han sier det høyt, men det er liten tvil, her han står med hakke og meisel og denger løs på berget, at drømmen lever. Han var på sitt første foredrag med Jørn Hurum da han var i fireårsalderen og han hadde imponerende presisjon i sin kategorisering av dinosaurene. Her står vi med fossiler fra krittiden og et sus fra en langt mindre fjern fortid sneier innom hukommelsen min; ”Se, mamma, den hæj æj fja kjittiden”. Allerede da visste jeg at vi måtte til Svalbard sammen.

Nå er han ti år og vi har vi vært her mange ganger. Verdenskartet har på et vis forandret seg. Svalbard ligger der og lyser som en lanterne –det er bare dit vi vil. Vi lengter til, og snakker om, landet i nord nesten hver dag. Dagene vi har der oppe lagrer vi i hjertene våre som skatter.

Det er starten av august. På Svalbard er det ikke offisielt sommer før stetten på den champagneformede snøen på Operafjellet knekker (les: smelter). Den ene dagen bikker imidlertid gradestokken 10 varmegrader og turister og fastboende sitter strødd i sola. Det er ikke mange dagene i året det går an på 78 grader nord. Den varme dagen fikk farten på snøsmeltingen og stetten gikk dagen etter vi kom hjem. I noen korte uker var det sommer. I skrivende stund har det for lengst lagt seg et melisdryss med snø på fjellene.

Denne gangen har vi med oss guttas bestekompis. Tre barn mellom sju og elleve og sjelden et øyeblikk uten at en av dem lurer på noe. Vi googler, grubler og undres. Hvor mye er egentlig 100 millioner år? Går det an å fatte? Det er som om vi kommer nærmere livets store spørsmål her vi står med et fossil hver i hånda.

Mange besøk på øya i nord til tross; kongen av Arktis har vi fremdeles til gode å se. En helt nydelig formiddag legger vi fra kai i Longyearbyen med retning den nedlagte gruvebyen Pyramiden. Himmelen er skyfri og fjorden blikkstille. Guiden sier noe om at i dag tror hun muligheten er stor for å møte isbjørnen. Gutta speider fra dekk og der! Ikke kongen, men selve dronninga av Arktis med to små unger! Båten slakker farten og i mange minutter får vi beundre dem. Så vilt og så mektig og så stort! Den kvelden er det umulig å sovne. Ikke nok med at sola aldri går ned, men synet av tre isbjørner gjør at de små barnekroppene fortsatt nesten dirrer.

Dagen etter venter et besøk i hundegården. Hos Green Dog inne i Adventdalen begynner guttene mine å bli husvarme. I mars fikk Ludvig gi navn til en liten valp og nå er vi her for å hilse på den. Guttene løper inn i gården hvor valpene bor og starter letingen. Jeg står på utsiden med et bilde av Tøffen og når vi endelig ser han, er ingen av oss i tvil. Der er han! Fem måneder har forvandlet Tøffen til en stor hund, men har beholdt den sjenerte og forsiktige personligheten vi ble kjent med i vinter.

Bestekompisen opplever alt dette for første gang. Han er lett å begeistre. Allerede på flyet oppover lover han mine to gutter å kjenne skikkelig etter hvor god den arktiske lufta er å trekke ned i lungene. På toppen av flytrappa står tre gutter og puster dypt og mener å vite at lufta på Svalbard må være verdens reneste. Rene medisinen, sier de, og dype åndedrag etterfulgt av fornøyde sukk er å høre med ujevne mellomrom hele oppholdet.

Fire dager med nye minner som binder tre bestevenner sammen. Fire dager med ro i sjelen og en følelse av å være hjemme. Hva er det som gjør at vi føler denne uendelige tilhørigheten til Svalbard, at lengselen er konstant? Vi vet det ikke sikkert. Men vi kjenner det i hele kroppen. Den voldsomme trangen til å gråte av glede når flyet treffer bakken på arktisk jord og tårene som på nytt triller når vi reiser derfra. Kari Bremnes sier det så fint:

Æ kan ikkje forklare min lengsel
æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol


Det er akkurat sånn. Vi vet bare at den er sann. Lengselen. Tilhørigheten.

Sommerferien neste år er allerede bestemt. Vi skal på eventyret vi har drømt om lenge. Med Hurtigruteskipet MS Nordstjernen skal vi seile opp til 80 grader nord. Vi skal få se og oppleve enda mer av det magiske landet som har forandret oss for alltid. Takknemligheten er grenseløs –nedtellingen har startet.

Hjemme borte fra hjemme I Svalbard mars 2017

Klokka er 05:55, en smal stripe med lys er i ferd med å farge fjellene. Jeg våkner i det det skjer, enda gardinene stenger alt lyset ute. Forsiktig trekker jeg gardinene til side, nakkehårene reiser seg i ren begeistring. Samtidig hører jeg det krafse i to dyner bak meg. Først kommer Ludvig bort til vinduet, så kommer August. Med en gutt i hver armkrok ser vi sola ta tak og en ny dag begynne. Lenge er vi helt stille, før eldstemann sier: - Jeg vil bli her for bestandig.

Svalbard er som hjemme for oss. Vårt første møte, sommeren for snart tre år siden, forandret oss for alltid. Julen året før, fikk vi en gave av min mormor, guttenes oldemor. En pengegave ment for å gi oss noe spesielt. Jeg innkalte til familieråd med guttene og fortalte at sånne gaver er sjeldne og at vi måtte forvalte den godt. Møtet ble kort. August, den gang seks år, var klar. Han ville til Svalbard. Ja?! –sa jeg. Ja, sa lillebror, temmelig uvitende om hva han egentlig sa ja til. Temmelig uvitende var også jeg. Men jeg visste fra øyeblikket det var bestemt at dette var den beste måten å forvalte gaven på.

En augustnatt i 2014 setter vi beina i Arktis for første gang.  Jeg husker trangen til å gråte, jeg husker lysten til å rope høyt av eufori. Hver gang siden, har det samme skjedd; tårene triller og gledesropet kan ikke temmes i det flydøren åpner seg og vi er hjemme.

Nå er det mars. Guttene er sju og ni. Gradestokken viser 25 blå og sola kom tilbake til Longyearbyen for ti dager siden etter en lang vinters fravær. Nå skal døgnet skifte mellom natt og dag i noen få uker før midnattssola vender tilbake og skal farge dagene og nettene til slutten av august. - Skal vi prøve å sove litt til? spør jeg forsiktig. Men jeg vet at det vil ingen av oss klare. Vi blir sittende å se på fjellene. Lenge. Vi ser ansikter. Et troll? Et snilt troll. Vi undres på om det akkurat nå spaserer en isbjørn bak fjellene. Vi snakker om hvordan det var å bo på Svalbard i virkelig gamledager. Vinteren var jo like kald da.

Mine møter med Svalbard har gitt meg en ny og dypere forståelse av årstidene. Årets rytme var en selvfølgelighet tidligere. Fire årstider tatt forgitt. På Svalbard er det tre; sommer, høst og en lang vinter. Det selvfølgelige i hestehoven som trenger seg vei gjennom snøen, bjørka som blir grønn og bekker som sildrer, er ikke lenger så selvfølgelig. Jeg sanser det på en ny måte nå. Det er nettopp dette de fastboende på Svalbard forteller at de savner. Våren og dets bud om en ny begynnelse. Den blir kanskje ikke magisk før den ikke er. Denne våren har vært intenst til stede i meg. Jeg hørt hørt knopper briste. Jeg har pauset i grøftekanter for å se hvitveisen springe. Magnolian har aldri vært så vakker. Jeg har tatt inn at det er et under som skjer.

Klokka kryper mot åtte og det er fortsatt lenge til vi skal på hundesledetur. Men guttene vil ut! I naborommet bor besteforeldrene som er med oss nordover denne gangen. Heller ikke der inne er det lenger noen som sover.
- Hvor kaldt er egentlig 25 minus? lurer lillebror på. I hans sju år lange liv har han ikke opplevd så mange minusgrader. Jeg svarer at det finner vi bare ut om vi går ut og vi blir enig om at vi nok trenger å ha på alle de varme klærne vi har med oss –samtidig.Denne gangen besøker vi 78 grader nord i fire dager. Vi får være med på scootertur til Camp Barentz, beltevogntur og hundesledetur. Dagen for hundesledetur kryper gradestokken under 30 minus, så lillebror og jeg blir enige om å bli igjen i hundegården. Vi hjelper til med å spenne hundene til sledene og snart ser vi storebror og besteforeldrene forsvinne inn i den arktiske vinteren farget i rosa, blått og hvitt. Lyden av meiene fra sledene ebber ut og vi to står igjen i stillheten. I et øyeblikk føler jeg meg enormt liten. Fjellene, været og de ville dyrene er sjefen her. Vi er bare på besøk.

Tilbake i hundegården er vi vekselvis ute med hundene og inne for å varme tær og drikke kakao. Fem uker tidligere ble det født et kull valper her og vi får lov å hilse på. Valpene er foreløpig navnløse og Ludvig får det ærefulle oppdraget å bestemme navn på en av dem. Tøffen fikk navnet sitt uten særlig betenkningstid og med seg hjem fikk Ludvig en identisk navnemedaljong som Tøffen skal ha rundt halsen. En temmelig stolt lillebror er nå gudfar til en hund på Svalbard, og kulde, og det faktum at han måtte stå over sledeturen, er glemt.

Vårt første møte med Svalbard takker jeg mormor for. De andre har blitt til av konstant lengsel til landet i nord og med kameraet som kompass. Takknemligheten over å få muligheten til stadig å returnere til vårt hjem borte fra hjemme, er grenseløs.

Vi reiste hjem dagen det var vårjevndøgn. På Svalbard betyr det fortsatt vinter i flere måneder til. Først i midten av juli er det offisielt sommer på Svalbard. Da reiser vi tilbake -til Tøffen og til vårt hjertested.