Mai Linda + Asgeir I Hagebryllup i Østfold

En junilørdag, en sånn junidag akkurat sånn du lengter til midtvinteres når sommeren synes fjern, giftet Mai Linda og Asgeir seg hjemme i hagen på gården hvor Asgeir har vokst opp. Hagen var full av tilstedeværende venner og familie i det som vi før tok forgitt, men som vi nå må ta et aktivt valg til; en unplugged vielse. Med hendene i fanget, mange av dem med lommetørkler innen kort rekkevidde, var gjestene akkurat der, akkurat da. Det var så høytidelig stille at en kunne høre en flue surre forbi. Hjertene var koblet på, verden forøvrig var koblet av. Vielsen ble ledet av Kjell Morten fra Unitarforbundet og var en reise gjennom alvor, humor og store mengder kjærlighet.

Bildene tok vi et lite steinkast unna gården. I gresset ruslet en marihøne, i lufta surret insekter, sola varmet og hundekjeksen danset forsiktig i det lille som var av vind.

Jeg fulgte Mai Linda og Asgeir frem til middagen denne dagen. I bilen på vei hjem var jeg fylt av en inderlig god følelse; magi finnes overalt. Det handler ikke om spektakulære locations, stæsj og staffasje. Det handler om mennesker. Om relasjoner. Om den relasjonen som er ment å vare livet ut. Bryllupet er en vakker markering, en vakker start. Men det er dagen etter reisen for alvor begynner.

Alt det beste i hele verden til dere, Mai Linda og Asgeir -og takk for at jeg fikk være der med kameraet mitt.

 

Hjemme borte fra hjemme I Svalbard mars 2017

Klokka er 05:55, en smal stripe med lys er i ferd med å farge fjellene. Jeg våkner i det det skjer, enda gardinene stenger alt lyset ute. Forsiktig trekker jeg gardinene til side, nakkehårene reiser seg i ren begeistring. Samtidig hører jeg det krafse i to dyner bak meg. Først kommer Ludvig bort til vinduet, så kommer August. Med en gutt i hver armkrok ser vi sola ta tak og en ny dag begynne. Lenge er vi helt stille, før eldstemann sier: - Jeg vil bli her for bestandig.

Svalbard er som hjemme for oss. Vårt første møte, sommeren for snart tre år siden, forandret oss for alltid. Julen året før, fikk vi en gave av min mormor, guttenes oldemor. En pengegave ment for å gi oss noe spesielt. Jeg innkalte til familieråd med guttene og fortalte at sånne gaver er sjeldne og at vi måtte forvalte den godt. Møtet ble kort. August, den gang seks år, var klar. Han ville til Svalbard. Ja?! –sa jeg. Ja, sa lillebror, temmelig uvitende om hva han egentlig sa ja til. Temmelig uvitende var også jeg. Men jeg visste fra øyeblikket det var bestemt at dette var den beste måten å forvalte gaven på.

En augustnatt i 2014 setter vi beina i Arktis for første gang.  Jeg husker trangen til å gråte, jeg husker lysten til å rope høyt av eufori. Hver gang siden, har det samme skjedd; tårene triller og gledesropet kan ikke temmes i det flydøren åpner seg og vi er hjemme.

Nå er det mars. Guttene er sju og ni. Gradestokken viser 25 blå og sola kom tilbake til Longyearbyen for ti dager siden etter en lang vinters fravær. Nå skal døgnet skifte mellom natt og dag i noen få uker før midnattssola vender tilbake og skal farge dagene og nettene til slutten av august. - Skal vi prøve å sove litt til? spør jeg forsiktig. Men jeg vet at det vil ingen av oss klare. Vi blir sittende å se på fjellene. Lenge. Vi ser ansikter. Et troll? Et snilt troll. Vi undres på om det akkurat nå spaserer en isbjørn bak fjellene. Vi snakker om hvordan det var å bo på Svalbard i virkelig gamledager. Vinteren var jo like kald da.

Mine møter med Svalbard har gitt meg en ny og dypere forståelse av årstidene. Årets rytme var en selvfølgelighet tidligere. Fire årstider tatt forgitt. På Svalbard er det tre; sommer, høst og en lang vinter. Det selvfølgelige i hestehoven som trenger seg vei gjennom snøen, bjørka som blir grønn og bekker som sildrer, er ikke lenger så selvfølgelig. Jeg sanser det på en ny måte nå. Det er nettopp dette de fastboende på Svalbard forteller at de savner. Våren og dets bud om en ny begynnelse. Den blir kanskje ikke magisk før den ikke er. Denne våren har vært intenst til stede i meg. Jeg hørt hørt knopper briste. Jeg har pauset i grøftekanter for å se hvitveisen springe. Magnolian har aldri vært så vakker. Jeg har tatt inn at det er et under som skjer.

Klokka kryper mot åtte og det er fortsatt lenge til vi skal på hundesledetur. Men guttene vil ut! I naborommet bor besteforeldrene som er med oss nordover denne gangen. Heller ikke der inne er det lenger noen som sover.
- Hvor kaldt er egentlig 25 minus? lurer lillebror på. I hans sju år lange liv har han ikke opplevd så mange minusgrader. Jeg svarer at det finner vi bare ut om vi går ut og vi blir enig om at vi nok trenger å ha på alle de varme klærne vi har med oss –samtidig.Denne gangen besøker vi 78 grader nord i fire dager. Vi får være med på scootertur til Camp Barentz, beltevogntur og hundesledetur. Dagen for hundesledetur kryper gradestokken under 30 minus, så lillebror og jeg blir enige om å bli igjen i hundegården. Vi hjelper til med å spenne hundene til sledene og snart ser vi storebror og besteforeldrene forsvinne inn i den arktiske vinteren farget i rosa, blått og hvitt. Lyden av meiene fra sledene ebber ut og vi to står igjen i stillheten. I et øyeblikk føler jeg meg enormt liten. Fjellene, været og de ville dyrene er sjefen her. Vi er bare på besøk.

Tilbake i hundegården er vi vekselvis ute med hundene og inne for å varme tær og drikke kakao. Fem uker tidligere ble det født et kull valper her og vi får lov å hilse på. Valpene er foreløpig navnløse og Ludvig får det ærefulle oppdraget å bestemme navn på en av dem. Tøffen fikk navnet sitt uten særlig betenkningstid og med seg hjem fikk Ludvig en identisk navnemedaljong som Tøffen skal ha rundt halsen. En temmelig stolt lillebror er nå gudfar til en hund på Svalbard, og kulde, og det faktum at han måtte stå over sledeturen, er glemt.

Vårt første møte med Svalbard takker jeg mormor for. De andre har blitt til av konstant lengsel til landet i nord og med kameraet som kompass. Takknemligheten over å få muligheten til stadig å returnere til vårt hjem borte fra hjemme, er grenseløs.

Vi reiste hjem dagen det var vårjevndøgn. På Svalbard betyr det fortsatt vinter i flere måneder til. Først i midten av juli er det offisielt sommer på Svalbard. Da reiser vi tilbake -til Tøffen og til vårt hjertested.

En mamma blir til

Hver gang en av guttene mine har bursdag, kommer behovet for å stoppe opp litt. Jeg går i skogen, mimrer, gråter og ler -alene. Bare er. Eller, alene er jeg ikke. Men i selskap med trærne, vinden og fuglesangen. De krever ingenting, spør ikke. Bare er -de også.

Da jeg var nygravid for første gang og temmelig vettskremt, sa en klok sjel til meg; Du vil vokse med oppgaven og veien vil bli til mens du går. Jeg tenker på dette mennesket nesten hver dag. Det var det eneste jeg trengte å høre, den gangen, for å bli klar. Klar nok. For klar blir du aldri fullt ut. Du kan prøve å forberede deg, men det rekker bare til et lite stykke av veien. Ingenting er så foranderlig og dynamisk som foreldrerollen. Jeg leste side opp og side ned om amming, bleieutslett og babymat. Trodde jeg var forberedt. Men jeg glemte, eller forsto ikke da, at babyen et nanosekund senere skulle ha andre behov.

Jeg trodde jeg visste hvordan det ville bli. Samtidig hadde jeg ingen anelse. Jeg har lært mer enn jeg har lært bort. Jeg har elsket høyere enn jeg trodde var mulig. Vært reddere enn noen gang. Følt meg liten og kjempesterk. Å være mamma er å sprenge følelsesregisteret i begge ender. Være glad, sliten, bekymret og lykkelig -samtidig.

Jeg er mamma til to gutter. To vidunderlige individer som passer inn i livet mitt på en måte så en skulle tro de var spesialbestilt. De utfyller hverandre og de utfyller meg. Eldstemann fylte ni for noen dager siden. Den dagen var kalenderen blank, fordi den dagen måtte jeg i skogen, igjen.

Mitt største forbilde som kvinne og mor er Astrid Lindgren. Hun hadde en rufsete start på mammalivet. Det formet henne til den moren hun ble. Hun fant superkrefter, gikk sine egne veier, led nederlag på nederlag, men endte med å etterlate seg en skattekiste med klokskap til oss som kommer etter henne.

"Verdensfreden starter på barnerommene" sa hun. Det har blitt min ledestjerne. Fremtidens fredsmeklere, diplomater, forskere, lærere, leger, sykepleiere, kunstnere, advokater og brannmenn sover hver natt rundt i de tusen barnerom. Lær dem om nestekjærlighet og du har gitt ditt bittelille bidrag til en bedre verden.

Og stek pannekaker til dem!

En ettermiddag for litt siden står jeg på kjøkkenet og gjør nettopp det. Mamma hadde ikke smarttelefon på 80-tallet, tenker jeg, der jeg i rykk og napp leser avisen i en app mellom hver gang en pannekake må snus. Ute leker fire gutter; to er mine, to er til låns denne ettermiddagen. Egentlig er de til låns alle fire. Heldigvis må en pannekake snus igjen før jeg rekker å bli emosjonell av akkurat dét. For her og nå er jeg bare intenst glad for at guttene har venner som vil være med dem hjem og at jeg har noen å steke pannekaker til.

Ofte føler jeg at barna mine kan se tvers igjennom meg. Stekeosen har så vidt lagt seg før niåringen sier:
- Du mamma, jeg sitter her og tenker på at nå har jeg levd like lenge som det er igjen til jeg blir 18 år. På en måte er jeg midt i mellom å bli født og å bli voksen. Jeg rekker ikke svare før lillebror skyter inn:
- Mamma, eier du oss frem til vi blir 18?
- Jeg eier dere ikke, men jeg låner dere.
- Er det litt som å ha en hund? fortsetter lillebror.
Jeg humrer inni meg og tenker at likhetstrekkene jo er der. Men svarer at nei, å være mamma kan ikke sammenlignes med å ha en hund. Det kan ikke sammenlignes med noe annet.
- Jeg vil at du skal eie oss, sier storebror. Det er hans måte å be om bekreftelse. Bekreftelse på noe han allerede vet med sikkerhet.
- Vi kan aldri eie et annet menneske, svarer jeg, -men jeg elsker dere høyere enn måneskinnet og stjernehimmelen. Holder det å vite det?
- Jepp, svarer lillebror, -da er det greit.

Foreldregenerasjonen anno 2016 er den kanskje beste noen sinne. Men vi er også de mest selvkritiske og usikre. Vi manøvrerer, uten kart og kompass, i en jungel av råd, meninger, evidens og tullprat. Bak hvert eneste veltilpassede barn er en mamma som er helt sikker på at hun roter til alt sammen. Jeg har det også sånn; løper til gapestokken når ikke alt går som det skal. Men jeg har blitt flinkere til å hente frem Astrid Lindgren da, som med overbevisning minner oss på at når alt kommer til alt er bøtter og spann med ubetinget kjærlighet det viktigste. Da vil folkeskikken komme av seg selv. Så enkelt er det jo ikke, men det er neimen ikke langt unna sannheten heller. Elskede barn blir harmoniske barn og harmoniske barn kan du lære omtrent hva det måtte være.

Mitt mål som mamma er å gi guttene mine små drypp med lærdom og erfaringer hver dag, slik at jeg vet at den dagen de skal bre vingene sine og forlate redet, vil de være flyvedyktige. Men jeg vil også at de skal kjenne seg sikre på veien tilbake til meg, at det ikke er enveisbillett ut i verden, men en mulighet til alltid å returnere. Har jeg greid det, holder det i massevis. Og det er her jeg atter en gang vender meg til Astrid Lindgrens kjærlighet og mer kjærlighet.

Det ble ikke, og er ikke, sånn jeg trodde det skulle bli. Men jeg har vokst med oppgaven og veien blir til for oss. Istedet for å gruble meg gråhåret over alt som ikke ble sånn jeg hadde tenkt, tenker jeg heller at det ble akkurat sånn det var meningen det skulle bli. Sett i retrospekt, er det jammen mye som har falt elegant på plass, men som jeg trengte litt avstand til for å se at det var nettopp det som skjedde.

Storebror er halvveis til å bli voksen. Mamma skal jeg være resten av livet.