En julekalender med håp

Illustrasjon: Randi Alice Ljosland Norris

Illustrasjon: Randi Alice Ljosland Norris

Syv og en halv million barn er underærnerte i Øst-afrika og Jemen, og har behov for ærnering, vann og medisinsk hjelp, og over en million har umiddelbart behov for livreddende mat, skriver UNICEF på sine nettsider.

Smak litt på den.

Tilgang på alt dette er en selvfølge for oss. Krisen er så langt unna at vi faktisk kan lukke øyne og ører –og vi gjør det. Det er for vondt. Vårt bidrag blir uansett en dråpe i havet.

Sannheten er at den dråpen kan være hele forskjellen for ett barn. Med nok sånne dråper, kan verden forandres. Det er vårt håp.

Derfor skrev vi i fjor En julekalenderfortelling for første gang og gjør det igjen i år. Sammen samlet vi inn over 160.000 kr til UNICEF. Det er ikke en liten dråpe, det er en stor innsjø av håp. Vi er ikke snauere enn at vi håper å slå den rekorden i år.

En Julekalenderhistorie ble til på dugnad. 24 skribenter og 24 illustratører sa ja da initiativtaker Mona Moe Machava luftet ideen sin; å skrive en kalenderhistorie med ett kapittel hver dag i adventstiden som et alternativ til materialistisk adventskalender. Tanken var å skrive for våre egne barn. Meldingene begynte å tikke inn fra folk og flere skrev at de ikke var så glad i å skrive eller tegne, men at de gjerne ville bidra på et vis. Det var da vi fikk idéen: Vi ville gi alle som ønsket det tilgang på kalenderen i bytte mot å donere et valgfritt beløp til UNICEFs viktige arbeid for barn. Det ble et eventyr større enn vi hadde tord å drømme om!

Besøk hjemmesiden til En julekalenderhistorie her.

Mange har allerede gitt til UNICEF i år gjennom TV-aksjonen. Der var fokuset på utdanning. Vi har valgt å samle inn til barn som lever i konfliktområder vi ikke hører like mye om i norske medier.

UNICEF skriver på sine nettsider: Øst-Afrika og Jemen er preget av tørke og væpnet konflikt, og jo lengre dette haler ut jo mer akutt blir behovet. Grunnet konflikten må flere flykte fra sine avlinger og vannkilder for å søke trygghet. I tillegg bærer mange på opplevelser ingen barn burde vært utsatt for. UNICEF jobber for å nå ut med nødhjelp, livreddende mat og vann til millionene av mennesker i Øst-Afrika og Jemen. Behovet for humanitær hjelp øker dramatisk hver dag.

Neste fredag er det jeg mener er årets mest tulleruske dag. På Black Friday går den vestlige verden i svart, både bokstavelig og i overført betydning. Vi bruker svimlende summer på ting vi ikke trenger fordi vi har et bankkort med dekning på. Kanskje du heller skal bruke denne dagen til å stoppe opp litt og dele litt av ditt til mennesker som har et uendelig stort behov for hjelp?

Du kan donere penger til UNICEF her.

Jeg er skikkelig stolt av å være med på denne dugnaden. Jeg blir innmari rørt av alle som ønsker å bidra. Takknemlig for at jeg bor i en fredelig avkrok av verden med overflod til å hjelpe andre.

Jula forsterker alt som er godt –og alt som er urettferdig og vondt. Jula er en tid for nestekjærlighet. Jula er tiden for å krølle seg sammen under et pledd sammen og holde ekstra godt fast i dem man er glad i. Jula er ei tid for å gjøre noe godt for andre.

Jeg tror jula di kan bli enda bedre av to gode grunner:
Du kan ha en magisk lesestund hver dag i hele adventstiden OG du bidrar bittelitt til en bedre verden <3

Følg En julekalenderfortelling på Facebook her.

Illustrasjon: Gerd Sissel Møller

Illustrasjon: Gerd Sissel Møller

Et glimt av tid mellom hendene

- Mamma, du må komme! Se hva jeg fant! Fort deg!
Stemmen hviner av glede. I hånda har han et kanskje 100 millioner år gammelt fossil. Det er en svimlende tanke at en kan holde et glimt av tid mellom hendene på den måten. Vanskelig å forstå at for 100 millioner år siden lå Svalbard betraktelig lenger sør og flere hundre meter under havets overflate.
- Det er helt umulig å forestille seg, sier August, mens øynene nærmest glitrer.

Han har hatt drømmen klar og tydelig fra han var to år. Han vil bli paleontolog. Det er ikke lenger like ofte han sier det høyt, men det er liten tvil, her han står med hakke og meisel og denger løs på berget, at drømmen lever. Han var på sitt første foredrag med Jørn Hurum da han var i fireårsalderen og han hadde imponerende presisjon i sin kategorisering av dinosaurene. Her står vi med fossiler fra krittiden og et sus fra en langt mindre fjern fortid sneier innom hukommelsen min; ”Se, mamma, den hæj æj fja kjittiden”. Allerede da visste jeg at vi måtte til Svalbard sammen.

Nå er han ti år og vi har vi vært her mange ganger. Verdenskartet har på et vis forandret seg. Svalbard ligger der og lyser som en lanterne –det er bare dit vi vil. Vi lengter til, og snakker om, landet i nord nesten hver dag. Dagene vi har der oppe lagrer vi i hjertene våre som skatter.

Det er starten av august. På Svalbard er det ikke offisielt sommer før stetten på den champagneformede snøen på Operafjellet knekker (les: smelter). Den ene dagen bikker imidlertid gradestokken 10 varmegrader og turister og fastboende sitter strødd i sola. Det er ikke mange dagene i året det går an på 78 grader nord. Den varme dagen fikk farten på snøsmeltingen og stetten gikk dagen etter vi kom hjem. I noen korte uker var det sommer. I skrivende stund har det for lengst lagt seg et melisdryss med snø på fjellene.

Denne gangen har vi med oss guttas bestekompis. Tre barn mellom sju og elleve og sjelden et øyeblikk uten at en av dem lurer på noe. Vi googler, grubler og undres. Hvor mye er egentlig 100 millioner år? Går det an å fatte? Det er som om vi kommer nærmere livets store spørsmål her vi står med et fossil hver i hånda.

Mange besøk på øya i nord til tross; kongen av Arktis har vi fremdeles til gode å se. En helt nydelig formiddag legger vi fra kai i Longyearbyen med retning den nedlagte gruvebyen Pyramiden. Himmelen er skyfri og fjorden blikkstille. Guiden sier noe om at i dag tror hun muligheten er stor for å møte isbjørnen. Gutta speider fra dekk og der! Ikke kongen, men selve dronninga av Arktis med to små unger! Båten slakker farten og i mange minutter får vi beundre dem. Så vilt og så mektig og så stort! Den kvelden er det umulig å sovne. Ikke nok med at sola aldri går ned, men synet av tre isbjørner gjør at de små barnekroppene fortsatt nesten dirrer.

Dagen etter venter et besøk i hundegården. Hos Green Dog inne i Adventdalen begynner guttene mine å bli husvarme. I mars fikk Ludvig gi navn til en liten valp og nå er vi her for å hilse på den. Guttene løper inn i gården hvor valpene bor og starter letingen. Jeg står på utsiden med et bilde av Tøffen og når vi endelig ser han, er ingen av oss i tvil. Der er han! Fem måneder har forvandlet Tøffen til en stor hund, men har beholdt den sjenerte og forsiktige personligheten vi ble kjent med i vinter.

Bestekompisen opplever alt dette for første gang. Han er lett å begeistre. Allerede på flyet oppover lover han mine to gutter å kjenne skikkelig etter hvor god den arktiske lufta er å trekke ned i lungene. På toppen av flytrappa står tre gutter og puster dypt og mener å vite at lufta på Svalbard må være verdens reneste. Rene medisinen, sier de, og dype åndedrag etterfulgt av fornøyde sukk er å høre med ujevne mellomrom hele oppholdet.

Fire dager med nye minner som binder tre bestevenner sammen. Fire dager med ro i sjelen og en følelse av å være hjemme. Hva er det som gjør at vi føler denne uendelige tilhørigheten til Svalbard, at lengselen er konstant? Vi vet det ikke sikkert. Men vi kjenner det i hele kroppen. Den voldsomme trangen til å gråte av glede når flyet treffer bakken på arktisk jord og tårene som på nytt triller når vi reiser derfra. Kari Bremnes sier det så fint:

Æ kan ikkje forklare min lengsel
æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol


Det er akkurat sånn. Vi vet bare at den er sann. Lengselen. Tilhørigheten.

Sommerferien neste år er allerede bestemt. Vi skal på eventyret vi har drømt om lenge. Med Hurtigruteskipet MS Nordstjernen skal vi seile opp til 80 grader nord. Vi skal få se og oppleve enda mer av det magiske landet som har forandret oss for alltid. Takknemligheten er grenseløs –nedtellingen har startet.

Mai Linda + Asgeir I Hagebryllup i Østfold

En junilørdag, en sånn junidag akkurat sånn du lengter til midtvinteres når sommeren synes fjern, giftet Mai Linda og Asgeir seg hjemme i hagen på gården hvor Asgeir har vokst opp. Hagen var full av tilstedeværende venner og familie i det som vi før tok forgitt, men som vi nå må ta et aktivt valg til; en unplugged vielse. Med hendene i fanget, mange av dem med lommetørkler innen kort rekkevidde, var gjestene akkurat der, akkurat da. Det var så høytidelig stille at en kunne høre en flue surre forbi. Hjertene var koblet på, verden forøvrig var koblet av. Vielsen ble ledet av Kjell Morten fra Unitarforbundet og var en reise gjennom alvor, humor og store mengder kjærlighet.

Bildene tok vi et lite steinkast unna gården. I gresset ruslet en marihøne, i lufta surret insekter, sola varmet og hundekjeksen danset forsiktig i det lille som var av vind.

Jeg fulgte Mai Linda og Asgeir frem til middagen denne dagen. I bilen på vei hjem var jeg fylt av en inderlig god følelse; magi finnes overalt. Det handler ikke om spektakulære locations, stæsj og staffasje. Det handler om mennesker. Om relasjoner. Om den relasjonen som er ment å vare livet ut. Bryllupet er en vakker markering, en vakker start. Men det er dagen etter reisen for alvor begynner.

Alt det beste i hele verden til dere, Mai Linda og Asgeir -og takk for at jeg fikk være der med kameraet mitt.